Vi får blande inn litt geografi her også. Og litt Fridtjof Nansen, og litt sen 1800-talls forskning og vips så får vi ett norsk begrep som lever den dag i dag internasjonalt i geologien og geografien – The Strandflat, eller på godt norsk, strandflaten. Strandflaten er en av landets mest karakteristiske landskap, og begrepet ble introdusert av Hans Reusch i 1894, «The Norwegian Strandflat».
«Strandflate» beskriver en rand av lavt land og grunt hav langs kysten vår. Strandflaten kan deles i tre soner. Ytterst ligger det en undersjøisk sone som avsluttes med en bratt skråning ned mot kontinentalhyllen, deretter kommer en skjærgårdssone, og innerst ligger det en oversjøisk sone som gjerne ender mot en brattskrent på landsiden, med høyere fjell innenfor. Strandflaten ligger nær dagens havnivå, og landområdene når sjelden opp i mer enn 50 moh. og sjøområdene er vanligvis grunnere enn 50 meter. Dette landskapet strekker seg fra Stavanger i Rogaland i sør til Magerøya i Finnmark i nord, men er nok mest kjent langs kysten av Trøndelag og Helgeland. Her er den er opp til 50 km bred og danner grunnlag for både fiskefelter og jordbruksland.
Flere enn Reusch har latt seg fascinere av det grunne området som Strandflaten utgjør, og en rekke forskere har gitt bidrag til å forklare hvordan strandflaten har oppstått, inkludert Fridtjof Nansen, Olaf Holtedahl og Tormod Klemsdal.
Fridtjof Nansen utga en omfattende monografi i 1922 hvor han påviste at strandflaten var typisk for arktiske områder og derved at flaten var dannet i perioder der havet kunne være islagt også med tunge isbreer som eroderte landskapet til dagens flater. Allerede under Fram-ekspedisjonen fattet Nansen interesse for området og i forbindelse med at Fram passerte Helgeland i 1897 skrev han: «Det er en eventyrverden for seg selv dette her, et drømmeland».
Strandflaten som landskapstype har en sammenheng med hav, havnivå, frost og is. Kort oppsummert er det antatt at strandflaten ble til da kysten under istidene var isfri gjennom lange perioder. Svabergene ble «utsatt for frostforvitring ved at sjø og sjøsprøyt trengte ned i sprekker og sprengte løs steinblokker. Forvitrings-materialet ble fjernet fra stranda av bølger, og seinere av isbreer. Alderen på strandflaten har også blitt diskutert i sammenheng med hvilke prosesser som har vært dominerende. Ut fra seismiske og sedimentologiske undersøkelser har det vært konstatert at landhevningen stoppet opp for ca. 5 mill. år siden, og 4- 5 mill. år derfor antatt at er strandflatens maksimumsalder.
Men når man jobber med hendelser som ligger langt tilbake i tid er det vanskelig å vite noe helt sikkert. Ny teknologi og kunnskap vil ofte bidra til å gi et nytt grunnlag for vår forståelse, så også på dette området. Noen forskere mener at dagens forklaring kan mangle noen viktige puslebrikker og mener at kjemisk forvitring i et varmt klima før kvartærtiden kan ha spilt en større rolle enn mekanisk forvitring i et kaldt klima i kvartærtiden…
KILDER:
Holtedahl, Hans (1960). Mountain, fiord, strandflat; geomorphology and general geology of parts of western Norway. Guide to excursions no. A 6 and no. C 3. NGU 212d. Norges geologiske undersøkelse. 45s.
Holtedahl, Olaf (1951). «Hvordan landet vårt ble til; en oversikt over Norges geologi«. J. W. Cappelens forlag. 209s.
Klemsdal, Tormod (1982): «Coastal classification and the coast of Norway». Norsk geografisk tidsskrift. Volume 36, Issue 3. s129-152. Publisert online 2008.
Nansen, Fridtjof (1922): «The strandflat and isostasy». Videnskapsselskapets skrifter, I Mat.-Naturv. Klasse. No. II. Kristiania. 331s.
Dr. Reusch, Hans (1894): «Norges Geologiske Undersøkelse, No 14, Årbok for 1892 og 1893″. s1-14.
NYERE FORSKNING/KILDER:
Setså, Ronny (2023). Dannet av istidene, Geoforskning.no
Carstens, Halfdan (2023). Strandflaten m/Torghatten, Geoforskning.no
Petrologi 